E dashur Olta!
Une, qe po te shkruaj, jam nje gazetare qe te ndoqa me shume vemendje naten e fundit te festivalit, kur ti interpretove aq bukur kengen tende. Ne castin kur prezantuesit ne skene shqiptuan emrin tend si fituesja e festivalit, qellova te isha fare prane teje ne paskuinta dhe te pashe se si u drodhe, si u hutove dhe se si u ngashereve ne lot. Pastaj te ndoqa nga salla, kur u shfaqe serish ne skene ashtu duke qare e duke falenderuar Zotin per ate moment te bukur, te cilin nuk do te ta linin ta shijoje gjate. Te pashe si u trembe pas kuintave, ndersa po shikoje se si ata te medhenjte e festivalit po grindeshin, po cirreshin, gati sa nuk po rriheshin per cmimin tend. Te pashe se si t’u shua gezimi, menjehere.
Sepse, ti, e dashur Olta, nuk e di akoma se ne cfare bote po synon te hysh. Duhet te ta kishin thene para se te mberrije ne finalen e ketij festivali se ne Tirane, pasi ndodh dicka e bukur, duhet te presesh pa diskutim nje debat te ashper, qe synon ta zhbeje ate qe arrihet te behet si duhet. E se jane pikerisht vete ata, artistet, qe shkaterrojne gjithcka.
Ti, sigurisht qe je cuditur dhe trembur nga e gjithe kjo situate, por duhet ta dish se kjo nuk eshte hera e pare qe ndodh. Une dhe koleget e mia, jemi gjendur me shume se nje here ne te tilla situata te renduara prej akuzave (mediatike ose jo) e sharjeve banale mes artisteve, qe kane pasuar nje aktivitet artistik. Kemi pasur raste plot per te kuptuar se c’race artistesh eshte kjo, ku po synon te hysh edhe ti. Une kisha filluar te behesha indiferente ndaj te tilla debatesh, qe nuk nxjerrin kurre asgje ne drite, pervec shfryrjeve dhe hakmarrjeve personale. Por, rasti yt me ngacmoi serish per te mos ndenjur dot me rehat, jo perballe kesaj dukurie qe perseritet gjithnje e me e shemtuar, por perballe teje, e dashur Olta. Me vjen shume keq, ndersa kuptoj se nga e gjithe kjo histori, viktima je pikerisht ti, qe nuk ke asnje faj.
Per autoret e kenges tende “Zemren lame peng”, Adi Hila dhe Pandi Laco, te cileve gjithashtu po u mohohet e drejta per ta gezuar ate cmim te merituar, nuk me vjen dhe aq keq, te them te drejten. Jo vetem sepse ata e kane provuar dhe here te tjera shijen e nje fitoreje te tille, por dhe sepse jane te stervitur me kesi lloj situatash.
E vec kesaj se c’kam nje bindje se edhe ata do te kishin reaguar (kurrsesi si Edmond Zhulali), perballe ndonje fituesi tjeter. As ata nuk mund te dalin jashte ketij zakoni, post- festival. Sepse ndonese ti (si e vogel dhe e panjohur qe je) as qe e ke cuar dot neper mend kete fitore te madhe, ata duhet ta kene synuar qe c’ke me te. Emrat e medhenj nuk hyjne pa kete ambicie ne gare e pa e menduar mire zgjedhjen e duhur te radhes, qe ishte ti.
Nuk me vjen kaq shume keq sa per ty, as per anetaret e jurise, te cilet, edhe pse arriten te japin nje gjykim te drejte - duke mos lejuar asnje prej organizatoreve te festivalit te marrin pjese ne vleresime e duke i dhene piket e tyre krejt te hapura - u gjenden (ne fakt dy prej tyre, Xhuvani e Skenderaj) prapeseprape perballe akuzash te shemtuara, qe kete here aluduan edhe per qendrime armiqesore ndaj Kosoves. Nuk mund t’ia mohoj kesaj jurie guximin per te votuar aq hapur, por nuk mundem gjithashtu t’i besoj deri ne fund, se mes tyre nuk eshte luajtur ndonje loje e fshehte (qofte edhe ne emer te nje kokefortesie), qe e vertitur keshtu te demtoi jo pak, pavaresisht se te dha cmimin e pare. Qofsha gabim, por e shkuara me ka imponuar kete bindje, se asgje mes artisteve e jurive nuk eshte aq e vertete dhe e sinqerte sa duket.
Nuk me vjen keq as per drejtorin artistik, Edmond Zhulalin, i cili duket ne plan te pare si viktima me e madhe e ketij festivali: pas gjithe asaj pune gjigante qe beri per festivalin, nuk mori dot asgje tjeter si shperblim vec kesaj situate aspak te kendshme, qe do ta lodhte edhe me shume se vete festivali. Por ishte vete ai qe e ndolli gjithe kete debat, duke hyre ne konkurrim ne nje kohe qe kjo mund te quhej konflikt interesi e duke ngritur me pas akuzat e renda ndaj atyre qe nuk i dhane pike kenges se tij. Keshtu, Zhulali do t’i vinte krejt pa te keq shkelmin jo vetem punes se tij, por dhe te gjithe stafit realizues, te regjisorit Pali Kuke, i cili arriti te realizoje nje prej festivaleve me te mire te ketyre viteve te fundit e punen e dy prezantuesve, Elsa Liles e Pirro Cakos, qe me aq mund arriten te vijne ne naten finale ne formen e tyre me te perkryer. Zhulali i vuri keshtu shkelmin e fundit besimit te luhatur te krijuesve te ky festival.
Por, as per keta te fundit nuk me vjen keq, per aq kohe sa nuk jane ne gjendje te vendosin qe ne fillim pikat mbi “i”, qe problemet mos te dalin gjithmone nga pas.
Gjithsesi, secili prej ketyre personazheve qe te permenda e kane te lehte ta kaperdijne tashme nje situate te tille, sepse per asnjerin prej tyre kjo nuk eshte hera e pare e as e fundit.
Ndaj, e dashur Olta, vendosa ta shkruaj kete leter per te ngritur zerin vetem ne emrin tend, ne emrin e kengetares se re qe vjen ne nje festival me endrren e madhe per t’u bere pjese e botes se artit dhe mbetet peng i nje debati te ashper, pa rregulla, pa moral. Sepse artistet keshtu jane e dashur Olta. Ti nuk kishe si ta dije. Ja ku ta treguan qe ne fillim vete ata. Dhe per kete me vjen keq, vertet keq. Nxitova te t’i them tani keto fjale, e bindur se vetem tani do mund te me besosh. Me vone, jam e bindur qe s’do mundesh dot me, sepse do jesh bere edhe ti nje me shume, si te gjithe ata. (Kohajone)
0 Comments:
Post a Comment